Ord er mange. De forvirrer oss. Noen mennesker er kanskje mer forvirra enn andre. Massen av ord svulmer sammen og blir som en steroidefylt muskel. Skulle ønske det eksisterte dyslektikerbriller. Jeg vil se ordene gjennom en dyslektikers øyne. Lyst til å vite hvordan det føles.
Det er ikke før man har fått kjenne noe på kroppen og sinnet, at man egentlig vet hvordan det føles. Det er akkurat som første gangen man kjører bil. Rattet virker stort og forståelsen av hvor mye det må dreies er lik null. Kanskje det også kan sammenlignes med den første seksuelle opplevelsen. Usikkerheten er slående. Hjertet banker, og det finnes kun en tanke i hodet; ”Gjør jeg noe feil?” Eller kanskje som når en skal føde et barn, noe jeg ikke har fått kjenne på kroppen til nå. Hvordan vil det føles å stå der med så mye ansvar for et nytt liv? Jeg kan ikke forestille meg…
”Jeg sat forrand i klaseromet hele åre da jeg jikk på skolen, jeg var allti sjenert å tørte nessten aldrig og si det jeg hadde lyst till”
Mitt forsøk på å komme inn i transe og bli dyslektiker via automatisk skriving gikk heller dårlig. Mitt krampeaktige forsøk på å forstå. Jeg vil gjerne forstå, eller i det minste prøve…
OrkaelUgla er engasjerende og empatisk…
torsdag 28. februar 2008
torsdag 14. februar 2008
Slipsknute til besvær
Postsekken henger tungt over skulderen på Frank Harry Bernhard. Valentines Day… En av de tyngste dagene i en postmanns liv, og da enda verre når du har blitt over 45 år, fortsatt ugift og heller ikke er typen som blir neddrysset av søte og klissete effekter denne dagen i året. Mor syntes han var så treg at hun hadde meldt han på ”Svigerdatter søkes” sommeren før, i håp om å finne en dame som kunne knytte perfekt knute på postslipset hans. Den saken hadde det ikke blitt noen endring på. Det kom kun tre brev til han. To av kandidatene viste seg å være blonde og billige ”gold diggers” som mor raskt diskvalifiserte. Den siste fikk de etter hvert vite at hadde vært kjønnsoperert… Tidligere mann! Nei, reality gjorde ikke susen for Frank Harry Bernhard, det syklende og småklønete postbudet fra Sola med 70-talls sveis.
Han slenger sekken fra seg i kassen bak på sykkelen. Sykkelen hans har tre hjul og en liten tute på styret formet som posthornet. Ferden bærer ned mot sentrum der ruta for dagen går. Hjelmen med postens logo er godt plassert på hodet, men roter til den fine frisyren hans. Han nynner på en selvdiktet sang underveis.”Postmann Frank, postmann Frank, han som aldri driver dank. Frank leverer posten og pakker til helsekosten…” En blind mann med hund stopper opp i redsel for å bli påkjørt i det han suser forbi.
I det han klapser ned lokket på en postkasse, henger slipset seg fast. Han drar for å få det opp, og det blir en rift. Knuten mor så pent hadde laget, går opp. Han strever uten hell med å få det på plass igjen. Det blir hengende løst rundt halsen som et skjerf. Ved en av postkassene står det en stor pakke som er ferdigfrankert. Den er innepakket i hjertepapir og adressert til Latoya Conwinchy i Russland. Det står at den må leveres på Sola flyplass. Han drar ut den elektriske heisetrucken på sykkelen. Den heiser han opp pakker med, slik at de kan ligge trygt bak på sykkelen.
Han begynner å bli sulten og tørst. Snart lunsjtid! På ryggen har han en sekk med drikkebeholder. I denne har han Litago sjokolademelk, selvfølgelig! På sekken er det en propell som sviver i vinden og fungerer som en vindmølle. Den lager strøm som må til for at kjøleelementet i sekken skal fungere… Varme drikkevarer er ikke tilfredsstillende! Han finner en benk i parken og setter seg for å nyte ”formiddagsbananen” mens han ser på den fine pakken. Plutselig lager den en lyd. En lyd! Tikkelyd… Hva i all verden? Han undres over lyden, men kan jo ikke åpne for å se.
Ruta går videre, og ved broa holder han på å kollidere med noen ungdommer på mopeder. Han bråbremser og, halvglatt som det er, så flyr pakken av. Han løper for å hente den. Tikkingen er der fortsatt. Hva kan det være? Hvem er Latoya, siden hun får tikkende pakker?
Han kommer til flyplassen og får beskjed om å løpe bort til flyet med pakken. På flyet finner han piloten. Det har begynt å komme inn en del folk også. Piloten hører også tikkingen og ber folk forlate flyet. Frank Harry Bernhard må bli igjen! Han blir redd. Kan dette være en terrorhandling? Hvem står bak? Piloten tar han med seg forover i cockpiten. Hjertet hamrer vilt. Han har lyst til å snu. Løpe… Som de sier så fint i storfilmene: ”Run away and never look back.” Det går ikke! Han følger bare lydig med som en liten hundevalp på første spasertur med matmor. Piloten har blonde krøller og et perfekt ”Colgate - smil” i det solbrune ansiktet. Overkroppen hans er muskuløs, selv om hendene virker pinglete i forhold til resten av kroppen. Det skulle vært han… Hadde han sett slik ut, så hadde han ikke trengt å få hjelp av mor til å lete etter dame.
Da de kommer frem i cockpiten, introduserer piloten seg som Danny Djeewe. Han ber Frank Harry Bernhard om å åpne pakken. Han blir redd. Er mannen gal? Får folk ut av flyet og ber så en stakkars postmann om å åpne en farlig pakke! Han åpner forsiktig. Inni pakken finner han en stor rosa Carebear og en hjerteformet vekkerklokke. Tikkingen hadde en forklaring altså… Men, visste piloten om dette? Inni vekkerklokka står det ”Sugarhoney, I like your style.” Danny sier beskjedent: ”Eg såg deg på fjernsynet, og eg kan ikkje få gløymt deg. Du er den einaste mannen eg vil ha. Eg he aldri hatt sansen for lege i kvitt, eg drøyme bare om postmannen i rødt…”
Frank Harry Bernhard blir skremt og ser med sjokkert blikk på han. Like etter tar han beina fatt og løper alt han kan mot utgangen. For en skrekkelig dag. Enda godt det ikke var noen bombe slik han fryktet, men tenk… For første gang i livet hadde han fått gave på Valentines Day. Hadde det bare ikke vært en mann. Uff, dette må ikke mor få vite. Han hopper ut av døra i flyet som en flygende due. Brevdua fra Sola. Han skriker høyt over halve plassen: ”Eg ska heller lære meg å knytte det jekla slipset mitt sjøl.” Så finner han sykkelen, tar en slurk Litago og synger videre på postsangen sin på vei mot helsekosten. Der kjøper han en flaske peppermynteolje som han sniffer på for å roe den oppspilte hjernen. Det svir i nesa av den. Vinterfrost. Kald post.
Han slenger sekken fra seg i kassen bak på sykkelen. Sykkelen hans har tre hjul og en liten tute på styret formet som posthornet. Ferden bærer ned mot sentrum der ruta for dagen går. Hjelmen med postens logo er godt plassert på hodet, men roter til den fine frisyren hans. Han nynner på en selvdiktet sang underveis.”Postmann Frank, postmann Frank, han som aldri driver dank. Frank leverer posten og pakker til helsekosten…” En blind mann med hund stopper opp i redsel for å bli påkjørt i det han suser forbi.
I det han klapser ned lokket på en postkasse, henger slipset seg fast. Han drar for å få det opp, og det blir en rift. Knuten mor så pent hadde laget, går opp. Han strever uten hell med å få det på plass igjen. Det blir hengende løst rundt halsen som et skjerf. Ved en av postkassene står det en stor pakke som er ferdigfrankert. Den er innepakket i hjertepapir og adressert til Latoya Conwinchy i Russland. Det står at den må leveres på Sola flyplass. Han drar ut den elektriske heisetrucken på sykkelen. Den heiser han opp pakker med, slik at de kan ligge trygt bak på sykkelen.
Han begynner å bli sulten og tørst. Snart lunsjtid! På ryggen har han en sekk med drikkebeholder. I denne har han Litago sjokolademelk, selvfølgelig! På sekken er det en propell som sviver i vinden og fungerer som en vindmølle. Den lager strøm som må til for at kjøleelementet i sekken skal fungere… Varme drikkevarer er ikke tilfredsstillende! Han finner en benk i parken og setter seg for å nyte ”formiddagsbananen” mens han ser på den fine pakken. Plutselig lager den en lyd. En lyd! Tikkelyd… Hva i all verden? Han undres over lyden, men kan jo ikke åpne for å se.
Ruta går videre, og ved broa holder han på å kollidere med noen ungdommer på mopeder. Han bråbremser og, halvglatt som det er, så flyr pakken av. Han løper for å hente den. Tikkingen er der fortsatt. Hva kan det være? Hvem er Latoya, siden hun får tikkende pakker?
Han kommer til flyplassen og får beskjed om å løpe bort til flyet med pakken. På flyet finner han piloten. Det har begynt å komme inn en del folk også. Piloten hører også tikkingen og ber folk forlate flyet. Frank Harry Bernhard må bli igjen! Han blir redd. Kan dette være en terrorhandling? Hvem står bak? Piloten tar han med seg forover i cockpiten. Hjertet hamrer vilt. Han har lyst til å snu. Løpe… Som de sier så fint i storfilmene: ”Run away and never look back.” Det går ikke! Han følger bare lydig med som en liten hundevalp på første spasertur med matmor. Piloten har blonde krøller og et perfekt ”Colgate - smil” i det solbrune ansiktet. Overkroppen hans er muskuløs, selv om hendene virker pinglete i forhold til resten av kroppen. Det skulle vært han… Hadde han sett slik ut, så hadde han ikke trengt å få hjelp av mor til å lete etter dame.
Da de kommer frem i cockpiten, introduserer piloten seg som Danny Djeewe. Han ber Frank Harry Bernhard om å åpne pakken. Han blir redd. Er mannen gal? Får folk ut av flyet og ber så en stakkars postmann om å åpne en farlig pakke! Han åpner forsiktig. Inni pakken finner han en stor rosa Carebear og en hjerteformet vekkerklokke. Tikkingen hadde en forklaring altså… Men, visste piloten om dette? Inni vekkerklokka står det ”Sugarhoney, I like your style.” Danny sier beskjedent: ”Eg såg deg på fjernsynet, og eg kan ikkje få gløymt deg. Du er den einaste mannen eg vil ha. Eg he aldri hatt sansen for lege i kvitt, eg drøyme bare om postmannen i rødt…”
Frank Harry Bernhard blir skremt og ser med sjokkert blikk på han. Like etter tar han beina fatt og løper alt han kan mot utgangen. For en skrekkelig dag. Enda godt det ikke var noen bombe slik han fryktet, men tenk… For første gang i livet hadde han fått gave på Valentines Day. Hadde det bare ikke vært en mann. Uff, dette må ikke mor få vite. Han hopper ut av døra i flyet som en flygende due. Brevdua fra Sola. Han skriker høyt over halve plassen: ”Eg ska heller lære meg å knytte det jekla slipset mitt sjøl.” Så finner han sykkelen, tar en slurk Litago og synger videre på postsangen sin på vei mot helsekosten. Der kjøper han en flaske peppermynteolje som han sniffer på for å roe den oppspilte hjernen. Det svir i nesa av den. Vinterfrost. Kald post.
tirsdag 12. februar 2008
To døgn
Det er rart hvordan tidsfølelsen av to døgn kan endre seg fra tid til annen. Før var to døgn lite. Tiden fløy av sted før en fikk sukket. Mens nå… Søndag føles som evigheter siden, og evigheter er ganske lenge det. Mandagen var treg og sneglet seg forbi med alt sitt stress klokka rundt. Tirsdagen er halvveis forbi, men det er fortsatt mange timer igjen til leggetid. Sesongstart av ”Frustrerte Fruer" kan nok hjelpe til i en trassig hverdag. Skal telle dager til helg. Kanskje til neste uke også? For da skal jeg nemlig ta meg ferie i to, muligens tre dager… Mens jeg teller dager til fri, lengter jeg og mimrer jeg meg tilbake til søndagen. Jeg liker søndager. Formiddagene vel og merke…
fredag 8. februar 2008
1001, 1002, 1003…
Det var antall sauer ugla kom til i gårsdagens telling. Ugla er aktiv om natten, mens sauene sover på jordet. De aner fred og ingen fare om uglas nattevåking. Med sitt brede vingespenn flyr hun i vinterkvelden med sin sakte kurring. Månen og stjernene er vitner til hennes monotone sang. Øynene glitrer av visdom, klørne av begynnende alderdom og fjærene er velstelte der hun flakser på sin evinnelige runddans…
torsdag 7. februar 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)