Ord er mange. De forvirrer oss. Noen mennesker er kanskje mer forvirra enn andre. Massen av ord svulmer sammen og blir som en steroidefylt muskel. Skulle ønske det eksisterte dyslektikerbriller. Jeg vil se ordene gjennom en dyslektikers øyne. Lyst til å vite hvordan det føles.
Det er ikke før man har fått kjenne noe på kroppen og sinnet, at man egentlig vet hvordan det føles. Det er akkurat som første gangen man kjører bil. Rattet virker stort og forståelsen av hvor mye det må dreies er lik null. Kanskje det også kan sammenlignes med den første seksuelle opplevelsen. Usikkerheten er slående. Hjertet banker, og det finnes kun en tanke i hodet; ”Gjør jeg noe feil?” Eller kanskje som når en skal føde et barn, noe jeg ikke har fått kjenne på kroppen til nå. Hvordan vil det føles å stå der med så mye ansvar for et nytt liv? Jeg kan ikke forestille meg…
”Jeg sat forrand i klaseromet hele åre da jeg jikk på skolen, jeg var allti sjenert å tørte nessten aldrig og si det jeg hadde lyst till”
Mitt forsøk på å komme inn i transe og bli dyslektiker via automatisk skriving gikk heller dårlig. Mitt krampeaktige forsøk på å forstå. Jeg vil gjerne forstå, eller i det minste prøve…
OrkaelUgla er engasjerende og empatisk…
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar